Terje fant gull – i fylket som er på metalldetektor-toppen

– 95 prosent av det vi får opp, er søppel og skrap, sier Terje Marken.

Metalldetektoristen er en av dem som bidrar til at Innlandet fylke har utmerket seg de siste årene med enorme mengder funn fra detektorister.

Han har tidligere funnet spinnehjul og vektlodd og noen mynter. Men også mye gammelt søppel, flaskekorker, leverposteibokser, ølbokser og tomme hylser fra jegere.

I fjor, derimot, fant Marken gull. Bokstavelig talt.

Privatperson fant 1000 år gammel bysantinsk gullmynt i Valdres

LES SAKEN

Siden 2018 har Terje Marken tilbrakt timevis ute på jordene i Innlandet på våren og høsten, før det sås og etter at det høstes. Foto: Privat

– Den våren var helt eksepsjonell

På et jorde der han allerede hadde tilbrakt mer enn 100 timer, var det brått noe som glimret. Juggel, tenkte Marken. Kanskje et anheng som noen mistet på 1980-tallet.

– Men så kjente jeg at den hadde gulltyngde, da er den ikke forgylt.

Marken hadde funnet et 1500 år gammelt gullsmykke. En gullbrakteat fra folkevandringstid, år 400-570.

Det er det flotteste han har funnet siden han ble bitt av basillen i 2018.

– Den våren i fjor, den var helt eksepsjonell. Det skjer aldri på nytt liksom, sier han.

På et møte for Innlandets metalldetektorister, som nylig ble avholdt på Hamar, ble Markens gullbrakteat kåret til årets funn.

Gullbrakteaten som Marken fant i Stange i fjor vår. Marken anslår at han har funnet fire gjenstander i gull på seks sesonger med metalldetektor. Foto: Privat

Fem dager etter funnet av brakteaten fant Marken en gullring på samme jorde. Han har blitt fortalt at den er mellom 500 og 1000 år gammel. Foto: Privat

Eksplosjon i innleverte funn

Før 2010 kom det inn under 100 funn fra privatpersoner til Kulturhistorisk museum i året.

I 2020 kom det inn 1300 funn – fra Innlandet fylke alene. Totalen for dette foreløpige toppåret er på litt over 3000 funn.

– Noe av forklaringen er at det kommer billigere detektorer, koblet med at folk kanskje har bedre råd og kan kjøpe dem, sier arkeolog Marte Spangen ved Kulturhistorisk museum.

– Det blir flere som går, man får oppslag i avisen, og så sprer interessen seg i forbindelse med det.

Papirskjemaer

Spangen jobber med å lage et digitalt system som kan ta imot funnene på en bedre måte. Fortsatt må skjemaer fylles ut på papir, for hånd, for så å tastes inn i maskiner og behandles av ulike instanser for å avgjøre om tingen skal inn i de nasjonale samlingene eller sendes tilbake til finnerne. Og for å avgjøre finnerlønn, som gjøres hos Riksantikvaren.

En app som skal gjøre alt lettere, er forhåpentligvis klar til utprøving neste år.

Marte Spangen drømmer om en app som ved hjelp av kunstig intelligens kan hjelpe detektorister å identifisere det de har funnet. Foto: Privat

– Alle disse gjenstandene er et verdifullt materiale, sier Spangen, som forsikrer at det er en myte at ting som blir sendt inn til Kulturhistorisk museum, havner i en skuff og blir glemt.

– Det er tydelig for alle at vi har fått et materiale gjennom metallsøking som nyanserer og i noen tilfeller endrer vår oppfatning av fortiden. Vi vil at dette skal formidles og forskes på.

Massevis av draktspenner

Enkeltfunn som Markens gullbrakteat er av typen som får overskrifter i media.

Men ofte er det vel så spennende å se på alle de mindre funnene i sammenheng.

Et ofte nevnt eksempel er de mange koniske spennene som detektoristene i Innlandet har funnet.

De runde draktspennene fra det som kalles merovingertid, 550-600-tallet, var tidligere et sjeldent funn i traktene.

Konisk spenne av forgylt kobberlegering funnet i dyrket mark i Sør-Fron i Innlandet. Foto: Adnan Icagic / Kulturhistorisk museum/Universitetet i Oslo

– Før 2016 hadde vi noen få, nå har vi flere hundre, forteller Spangen.

Det viser at koniske spenner var veldig vanlig å bruke.

Andre steder har man funnet dem i graver, i Innlandet har de heller ligget rundt om på jordene.

Kanskje var ikke de koniske spennene fine nok til å bli lagt i graver i Innlandet, foreslår Spangen. Eller kanskje de ble brukt av folk som ikke fikk staselige gravleggelser.

Spennene kan dessuten fortelle oss noe om alder på gårdene, forteller Lars Pilø, fylkesarkeolog i Innlandet.

– Når vi finner sånne gjenstander, så kan vi uten å måtte grave si noe om hvor langt tilbake i tid det har vært aktivitet der. Mange gårder har ligget på samme plass siden 500 etter Kristus.

Da skipet sank for 300 år siden, var det fullt av gull, sølvmynter og edelstener. Nå kan det hentes opp

LES SAKEN

Noen få finner mye

Irmelin Axelsen, også arkeolog ved Kulturhistorisk museum, har skrevet doktorgrad om metallsøking. De tidligste sporene av aktivitet fant hun fra 1950-tallet. På 1980- og 90-tallet ble metallsøking beskrevet i media som en hobby. I 2014 tok det av.

Axelsen har laget en oversikt over alle innleverte detektorfunn fra 2010 til 2022.

• Her troner Innlandet øverst med nesten 5200 funn.

• Etterfulgt av Østfold med litt over 3000 funn.

• Og Vestfold med litt over 2700 funn.
  
  

Lengst ned på lista, med 13 funn, finner vi Finnmark. Nest sist er Oslo, med 31 funn.

– Det jeg ser, er at det er noen få mennesker som står bak veldig mange funn i Innlandet. I tillegg har de mye dyrket mark med gode bevaringsforhold, sier Axelsen.

Innlandet havner også på topp fordi det er så stort.

– Du kan nesten dele tallene i to mellom det som før var Oppland og Hedmark. Da blir totalen lavere enn Østfold og Vestfold, som har høye tall og er knøttsmå i sammenligning.

Søke i tråd med loven

Lars Pilø, fylkesarkeologen i Innlandet, er en av dem som tett følger opp fylkets detektorister. I fjor begynte de med kåringen av årets mynt og årets oldsak – kategorien der Terje Markens gullbrakteat gikk av med seieren.

Kriteriene er dels at funnet må være sjeldent, men også godt bevart og av en viss kulturhistorisk betydning.

Arkeolog Irmelin Axelsen har skrevet doktorgrad om metallsøking. Foto: UiO

Og sist, men ikke minst, funnet skal være gjort i tråd med gjeldende lovverk og retningslinjer.

For det er ikke sånn at du bare kan kjøpe en metalldetektor og søke hvor du vil.

Irmelin Axelsen fra Kulturhistorisk museum sammenligner det med fisking.

– Det er en del lover og regler som man plikter å sette seg inn i når man beveger seg ut i landskapet med en fiskestang, eller med en hagle for å gå på jakt. Det er det samme med metallsøking. Du må ta deg bryet med å sette deg inn i hvor du har lov til å gå og ikke, sier hun.

Myntene fra middelalderen

Møtet for detektoristene i Innlandet kåret altså også årets myntfunn.

– Mynter er noe av det detektoristene finner mye av, og her kommer det frem mye interessant, forteller Pilø.

Vinnermynten var en norsk Olav Kyrre-mynt fra 1000-tallet. Åtte slike er funnet i Innlandet før, så dette var nummer ni.

– Det spesielle med denne er at den er så godt bevart. Disse er ofte slitt fordi de har vært i omløp, denne er nesten som ny. Den har nok ikke vært brukt mye før den ble tapt, sier Pilø.

Myntfunn fra detektorister er et annet eksempel på at historien kanskje må skrives om, forteller arkeologen.

Metalldetektoristene finner nemlig andre typer mynter enn dem man finner i kirker og skatter.

– I Innlandet ser vi at 90 prosent av myntene i kirkene er norske mynter, mens de bare utgjør 75 prosent av detektorfunnene, som har større innslag av tysk og engelsk mynt.

For noen år siden ble det stilt spørsmål om hvorvidt dette skyldtes at detektoristene leverte fra seg billige mynter og beholdt de verdifulle norske middelaldermyntene selv.

Gullbrakteaten som ble årets funn i Innlandet, er av den spesielle typen som er dobbel – det betyr at den er laget av to små gullplaketter lagt sammen, med mønster på begge sider. Foto: Privat

Et opphengningsbeslag fra et britisk eller irsk relikvieskrin som kom til Norge under vikingtiden, kom på andreplass i Innlandets kåring av årets funn. Foto: Privat

Tredjeplassen i Innlandets kåring gikk til en 2700 år gammel stangnål fra yngre bronsealder.

En meget velbevart, 1000 år gammel Olav Kyrre-mynt ble kåret til årets myntfunn 2023 i Innlandet fylkeskommune. Foto: Privat

(Denne saken ble først publisert på Forskning.no).