Historieløse kvinner

Norsk kvinnebevegelse har over 100 års frigjøringskamp å vise til. Likevel er få historiske bøker skrevet som kan fortelle ettertiden hva som skjedde.

To tynne gulnede bøker står i bokhyllen. Etter iherdig leting er dette alt ABC Nyheter har klart å finne av bøker som gir et helhetlig historisk bilde av historien til norske kvinnesaksforkjempere. Kun en av de kan sies å være en historiebok. Den ble utgitt i 1937.

Det som ble husket

- Da jeg ble opptatt av kvinnebevegelsen i 60-årene kunne jeg ikke tenke meg å bli som Aasta Hansteen og disse kvinnene. Vi fikk høre at kvinnene fra århundreskiftet var hespetre. De var bistre, snerpete og ugifte. Det var etterhvert at vi skjønte at dette ikke stemte. Vi hadde ikke hørt om kvinnekampen som gav oss stemmeretten, sier Runa Haukaa. Vi fikk høre at kvinnene fra århundreskiftet var hespetre. Det var etterhvert vi skjønte at dette ikke stemte.

For å motvirke historieløsheten gav hun i 1982 ut en 180 siders bok « Bak Slagordene - Den nye kvinnebevegelsen i Norge» på Pax Forlag. Dette er så vidt vi vet det siste utgitte verket som gir en bredere fremstilling av kvinnebevegelsen i Norge.

Gjenoppdaget historie

For å finne en bok med et helhetlig historisk blikk på norsk kvinnesakshistorie må vi

Mager historie

helt tilbake til 30-tallet. «Den norske kvinnebevegelses historie» heter Anne Caspari

Ageholts historiebok fra 1937. 284 skrevne sider med fire bildesider i midten er alt.

På 70-tallet ble den ble den gjenoppdaget etter å ha vært glemt i lengre tid, da ble boken gjenutgitt av Gyldendal.

Vi har historier om enkeltpersoner, organisasjoner og aksjoner. Vi har historiske samleverker som vier kvinnebevegelsen plass, men ingen bøker ABC Nyheter har funnet sammenstiller, aksjonene, personene og organisasjonene. Kvinnebevegelsen har ingen historikere som i bokform har trukket de store linjene for å vise hvordan vi har kommet til dit vi er i dag.

Dette til tross for at halvparten av Norges befolkning i dag har rettigheter som det for hundre år var vanskelig å forestille seg. Livsmønsteret til hele Norges befolkning er drastisk endret, men ingen har skrevet til oss om hvordan kampene ble kjempet og hvem som stod bak dem.

Mytene overlever

Nå har mye blitt glemt mener Haukaa.

- Først og fremst blir kvinnebevegelsens politiske innhold forenklet. Opprøret blir forenklet. Alt arbeidet med politiske analyser, krav og holdningsendringer går i glemmeboken. Det er glemt at i 1970-årene var det veldig mange som var veldig aktive. Det som glemmes er aktiviteter og alt som ikke var de store enkeltsakene, sier Haukaa.

Hun peker på at når historien ikke blir fortalt er det mytene om feministene som overlever. Uten historisk kunnskap blir det dannet myter.

- Uten historisk kunnskap så blir det dannet myter. De mytene kan være overdrevent negative og overdrevet positive, avhengig av det politiske klimaet de oppstår i, sier Haukaa.

Ettertidens skam

«Det er som om det er meningen at neste generasjon skal føle seg så uvel at de vil ta avstand fra det» sa den 80 år gamle feministen Berit Ås i et intervju med ABC Nyheter i forrige uke. Hun var oppbragt over hvor historieløse unge kvinner er i dag.

Uten historiske kilder er det vanskelig å skille myter og fakta. Historieløshet er vanskelig å unngå når historien ikke er tilgjengelig for de som skal lese den.

Nedprioritert

Ebba Haslund er ikke overrasket over mangelen på historiske beretninger om norsk kvinnebevegelse.

Ebba Haslund er ikke overrasket.

- Det overrasker meg ikke overhodet, sier Haslund.

Man sier hele tiden at noe bør gjøres, men ingenting blir gjort

- Når det gjelder forskning og alt som gjelder kvinner så har det blitt sørgelig lite tilgodesett. Jeg tror at der er slik fordi alt som har med kvinner å gjøre blir nedprioritert. Man sier hele tiden at noe bør gjøres, men ingenting blir gjort, sier Haslund oppgitt.

Uskrevne historier

ABC Nyheter tok en ringerunde til den eldre garde feminister. Felles for telefonsamtalene er alle historiene som blir fortalt. Selv når vi forteller at dette ikke er en artikkel der vi vil fortelle historiene, men en artikkel om at historien ikke har blitt fortalt slutter ikke feministene å fortelle. De husker alt som skjedde i 50, 60 og 70-årene, men ingen har vært der for å lytte og formidle det de sitter inne med.

8 mars tog i 1979

Historieløsheten får også utslag i mediebildet. Berit Ås er bestyrtet over at Redaksjon EN denne uken antydet at kvinnebevegelsen ikke har brydd seg om innvandrerkvinner.

Vi har ingen kvinnehistorie fordi det ikke finnes noe godt materiale om det

- En av de største sakene vi jobbet mot i 70-årene var kjønnslemlestelse, men det var ingen journalister som ville skrive om det. I 80-årene samlet vi inn en million kroner for å hjelpe kjønnslemlestede kvinner i Sudan, og nå henges vi ut som selvopptatte! Usynliggjøringen av det 70-talls kvinnene gjorde er det som sørger for historieløsheten. Vi har ingen kvinnehistorie fordi det ikke finnes noe godt materiale om det, konkludere Berit Ås.

Hun mener at journalister som overså kvinnebevegelsen på 70-tallet, delvis er ansvarlige for at ettertiden ikke vet så mye om hva som skjedde.

En glemt aksjon

Berit Ås sammen med Marie Borge Refsum og Ebba Haslund var tre av kvinnene bak

Berit Ås mener at 70-tallsfeminismen er usynliggjort.

«Kvinnepolitisk aksjon», et ukjent fenomen i norsk etterkrigshistorie. Dette til tross for

at de tre kvinnene i flere år har jobbet hardt for å få gitt ut en bok om aksjonen.

I 1975 allierte 360 personer seg fordi de fryktet at kvinnekampen var i ferd med å lide et tilbakeslag. De lagde en tverrpolitisk aksjon som skulle jobbe for at norske kvinner ble representert i politiske styrer, hadde mulighet for økonomisk selvstendighet og utdannelse.

- Det var Berit og jeg som la grunnlaget for det hele, sier Marie Borge Refsum. Som Høyrekvinne følte de mannlige politikerne seg truet av at hun snakket med Abeiderparti-kollega Berit Ås.

Hun forteller at de måtte møtes på do i pausene mellom møtene i Asker kommunestyre.

- Dette var under jorden. Det var meningen at kvinner skulle påvirke kvinner i sin omgangskrets til å ta politiske verv, sier Refsum.

Bortgjemt arkivmateriale

Sammen har de tre kvinnene samlet på historisk materiale fra den tiden i håp om at de en gang skal få bruk for det. Det oppbevares nå i skuffer og skap i håp om at de en dag skal få bruk for det.

- Det var det som slo oss at ingen har skrevet om dette, så vi får skrive om det selv. Vi har hatt dette liggende på oss som uoppgjort arbeid, sier Refsum.

Etter avslag fra forlag og søknader om midler har håpet om en bok, blitt redusert til håpet om et hefte.

Det ble betraktet som så smalt at det ikke var lønnsomt

- Vi har ikke fått noe særlig respons. Det ble betraktet som så smalt at det ikke var lønnsomt, forteller Refsum.

I skyggen av AKP

Runa Haukaa syntes det er påfallende hvor lite omtale

70-talls feministene har fått i forhold til AKP ml.

Jeg føler jo at historien gjentar seg

- Hvis vi sammenligner med marxist-leninistene så har de de siste ti årene har fått mye mer omtale enn kvinnebevegelsen. Det er til tross for at kvinnebevegelsen lykkes i mange av sine mål, og det gjelder ikke for ml-erne. Så langt på vei mener jeg at 70-tallets kvinnebevegelse blir usynliggjort. Jeg skrev «Bak slagordene» i håp om at kvinnehistorien ikke skulle bli glemt av neste generasjon. Jeg føler jo at historien gjentar seg, sier Haukaa.

Ønsker ny satsning

Det var Pax som gav ut Haukaas bok i 1982. Dagens forlagssjef i Pax Astrid de Vibe forteller at det ikke har vært noe initiativ til å skrive noe slikt som en feministisk historiebok siden 1990.

- Det har vi ikke vurdert i det siste, men jeg skal ta med meg ideen og høre hva redaktørene syntes om det, sier de Vibe.

Man har alltid penger til det som er viktig

Ebba Haslund har ennå et håp om at noen skal få øynene opp den feministiske historien de bærer på.

- Jeg ønsker at det satses mer på forskning om feministenes historie. Det skal det penger og vilje til. Man har alltid penger til det som er viktig, sier hun.